13.01.2015

PÅ KANTEN AV STUPET

  • Skrevet 13.01.2015 klokka 22:27
  • Kategori: Blogg

Jeg kjenner jeg er sliten, tom og tung i hodet i dag. Jeg merker at jeg sitter å tipper på enden, der det ikke skal mye til før jeg ramler utfor stupet. Lenge har jeg brukt alle ressurser og all energi på å klatre meg oppover et fjell og skapt meg sikringspunkter for å holde meg oppe, og for å klare å klatre enda litt høyere hver gang.

Nå føles det som om jeg har klatret en god stund og jeg begynner å bli sliten. Det blir vanskeligere og vanskeligere å klamre seg fast i fjellet og jeg føler at jeg begynner å miste taket. Plutselig er alle sikringene borte og det er langt å falle ned igjen. Jeg vet ikke om jeg har energi til å starte å klatre på nytt igjen og jeg er livredd for å falle i bakken. Det er lenge siden jeg falt sist, noe som vil si at det er mye lenger og hardere å falle nå enn det det tidligere har vært.

Jeg trenger en klatrekompanjong som kan motivere meg, hjelpe meg når det blir tungt og avlaste meg når jeg blir sliten. Det er vanskelig og nesten uutholdelig å klatre alene og jeg føler det blir vanskeligere og vanskeligere jo høyere jeg kommer og jo lenger ned det er til bunnen.

Er jeg sterk nok til å holde meg fast, eller vil jeg falle igjen...?

Anine

13.01.2015 kl. 22:52
åå, det var veldig bra skrevet. Skikkelig bra beskrevet hvordan livet kan være.. Er selv innlagt på psyk nå og må si jeg kjente meg veldig igjen i dette. Jeg håper ikke du faller, men heller får hjelp før det skjer. Viktig å ta tidlig tak i sånt, Camilla❤️

Mathilde

14.01.2015 kl. 08:41
Skjønner akkurat hva du mener.. Jeg har vært bevisst på at jeg har vært deperimert, men er for stolt av meg til å la meg knekke og vise det ovenfor andre. For en liten stund siden mistet jeg følelsene i beina mine og begynte å få fryktelige smerter. Hukommelsen begynte å svikte, jeg begynte å besvime, og jeg begynte å tulle med ord og setninger når jeg skulle prate. Jeg ble innlagt på sykehuset på nevrologisk avdeling med diagnosen alvorlig nevrologisk sykdom. Jeg har vært gjennom alle mulige tester, den eneste jeg slo ut på var en nervetest som viste at jeg hadde tynnfibernevropati - de nervene som føler, kjenner smerte og kjenner forskjell på kulde og varme var ødelagt, noe som resulterte i ekstreme smerter. Jeg fikk masse medisiner, fikk ikke sove om nettene på grunn av smerte og gråt meg selv i søvn. For noen dager siden fikk jeg vite at kroppen min har kollapset helt, jeg er så deperimert at kroppen min har gått i angrep mot seg selv og har begynt å ødelegge ting og angripe seg selv. Det faktum at jeg har vært så deperimert, uten å vite at det var så alvorlig er fryktelig rart, men etter samtale med psykiater på kriseteamet på sykehuset fikk jeg vite at dette er veldig alvorlig. Jeg har blitt sykemeldt i ett år, og jeg fikk streng beskjed om at for meg handler dette om å overleve..

Forskjellen på meg og deg, Camilla er det at du er sterk nok til å tørre å tillate deg selv å være åpen om følelsene dine og hvordan du har det. Jeg har skammet meg og nektet å innse det selv fordi jeg var for stolt, for flau til å fortelle det. Du er sterkere enn du tror, og jeg tenker du har mange rundt deg som støtter deg og holder deg oppe, og hvis du skulle falle må du tillate deg selv det, og tenke det er Ok. Livet er rimelig tøft, og det er Ok å ikke ha det bra, det er Ok å være deperimert, og det der Ok å være åpen om det og fortelle verden at livet ikke er Ok. Det som er, er det at du ikke er alene om å stå i denne situasjonen, og det finner hvertfall jeg litt trøst i. Du er smellvakker, har et fantastisk smil og etter hvordan jeg har opplevd deg, virker du som en fantastisk jente som tar godt vare på de rundt deg. Nå er det din tur til at andre skal ta vare på deg, og du skal tillate deg selv å stå i fokus og prioritere deg selv. Det er fryktelig viktig, og jeg håper min "historie" kan bidra til at du tar deg selv på alvor og tillater deg å være deperimert. Jeg sender en stor klem til deg, og håper du klarer deg - og hvis du skulle falle er det også helt Ok.

Klem
Camilla Karlsen Bøvollen

Her dokumenteres livet til en ung dame som snubbler seg frem i livet med en god blanding av høye heler, jobb, inspirasjon, meninger, reiser, opplevelser, problemer og muligens noen morsomheter. Anbefaler ikke hårsåre mennesker å lese denne bloggen. Førstegangsfødende med termin 12.02.2017 -For henvendelser, ta kontakt på camillakboevollen@hotmail.no

Siste innlegg

Siste kommentarer

Bloggdesign

hits