Hva skal man si... For å være helt ærlig er jeg midt i en periode i livet der egentlig det meste er ganske kjipt. For første gang på lenge syntes jeg dagene er kjedelige, programmene på tv er dårlige, sengen er vond å ligge i, byturer og fylla er bortkastet tid, jobbene mine (som jeg tidligere har vært glad i) er et ork og tanken på å gå ut døra dreper meg. For noen år tilbake hadde jeg en periode der jeg slet en del med depresjon. Jeg var slapp og trøtt hele tiden og sov gjerne hele dagen om jeg kunne. Jeg sovnet i timene på skolen selv om jeg hadde sovet to dager i strekk. Det eneste jeg ville var å rømme fra hverdagen. Det var rett og slett mye enklere å bare sove enn å takle dagens utfordringer. Det er det forsåvidt nå også, men jeg føler meg ikke deprimert. Jeg føler meg bare dritt lei. Dritt lei av å stå timesvis foran speilet og fikse meg så jeg kan se det vi kaller "presentabel" ut. Dritt lei av å føle at jeg ikke holder mål når det kommer til jobb og karriere. Dritt lei av å hele tiden tenke på hva man propper i seg av mat og kalorier. Dritt lei av å møte en haug med tullinger som får deg til å tro at det er noe mer enn bare knulling. Dritt lei av folk som lover gull og grønne skoger og som består av bare store ord med null troverdighet. Dritt lei av å alltid henge etter med regninger. Til og med shopping som jeg hele livet har elsket så skjært, irriterer meg ved tanken. Selv om klesskapet er fullt så klager vi over at vi aldri har noe å ha på oss. Og når vi først handler inn 10 nye plagg, går det knapt en uke før vi begynner å klage igjen. Jenter klager altfor mye! På alt og ingenting. De bitcher og baksnakker. Går bak ryggen på hverandre og jobber hele tiden for å se best ut til alle døgnets tider. Oh what a stress! Kjenner jeg blir helt sliten i hodet av å tenke på det. Og aldri blir vi fornøyde heller! Vi har alltid noe å kritisere. Enten det gjelder gutta, familien, bikkja, bilen eller butikken som ligger rundt hjørnet. Og nei, jeg har ikke så mye jeg skulle sagt for jeg er faen ikke perfekt jeg heller. Langt ifra! Det er bare tanker jeg må få ut, da jeg tenkte bloggen var et passende sted å skrive et slikt innlegg på. Bloggen skal jo handle om meg og mitt liv, og da er det jo rett og rimelig at jeg skal skrive selv i mine kjipe og negative perioder.
Føler dette er et veldig pessimistisk innlegg, men nå er det jo faktisk sånn at jeg ikke føler meg så positiv i dag, så da blir det en gang sånn. Like it or not!
Vanligvis er jeg er sprudlende jente som ikke har ro i ræva til å sitte stille mer enn 5min og dersom jeg ikke har noe å gjøre en dag, blir jeg sprø. Jeg elsker å omgås gode venner og sier sjelden "nei takk" til en hei dundranes tur på byen. Kanskje det hele rett og slett kommer av at jeg har ligget syk hjemme en ukes tid. Ikke vet jeg.. men jeg har ihvertfall hatt en hel del tid til å tenke disse dagene. På livet, på jobbene mine, på fremtiden min, på målene mine og menneskene rundt meg. Jeg har lenge hørt at jeg lever i min egen lille bobble og at mine syn på livet ikke stemmer med virkeligheten. Jeg tror jeg endelig har klart å sprekke denne såkalte "bobblen" som blant annet moren min kaller det og jeg ser nå hvilken "bobble" jeg har levd livet mitt i. Men nå som jeg ser virkeligheten i hvitøyet, er jeg ikke så sikker på om jeg liker det jeg ser. Nei, jeg ER sikker på at jeg ikke liker det jeg ser. Og jeg skjønner hvor ordtaket "life is a bitch and then you die" kommer fra. Men når jeg først er kommet ut av bobblen, vil jeg bare tilbake. Verden er mye lettere når man lever i sin egen lille bobble. Verden ser ikke så farlig og kjip ut der som den gjør her ute. Verden er fylt av slemme og onde mennesker som utnytter, klatrer og bruker andre mennesker for å komme dit de ønsker. For selv å få goder ut av ting. De utnytter sin posisjon i systemet til egen vinning på bekostning av andre. De glemmer at andre rundt seg er mennesker med følelser og ikke et objekt de kan kaste rundt som det passer seg. Mennesker med følelser, håp og drømmer på lik linje som en selv.
Det er trist å vite at det finnes utallige folk som glemmer dette. Som ikke ser annet enn at de er midtpunktet i sitt eget univers og som glemmer at livet på jorda ikke eksisterer om solen ikke skinner.
Og nå lurer du vel sikkert på hvor jeg vil hen med alt dette? Hva poenget mitt er?
Faktum er at jeg ikke har noe poeng med noe av det jeg har skrevet i dette innlegget. Jeg er bare en syk jente på 19 år som burde lagt seg for over en time siden og som hadde noe på hjertet hun ville dele.
Så får det være opp til deg som leser om du finner noe poeng eller budskap i det jeg skriver eller om det bare er tomme ord skrevet på "ark" (eller pc som vi kaller det i disse teknologiske dager) uten mål og mening...
Natta.
