Camilla Karlsen Bøvollen

Jeg liker å drømme, rømme fra virkeligheten. Skape min egen verden - en egen måte å se på livet. På den måten virker det hele som oftest ganske ufarlig og lekent. En verden der alle drømmer kan gå i oppfyllelse, en verden der vi alle har muligheten til å velge vår egen skjebne. En verden der alt kan gå an, så lenge du bare tror sterkt nok, og jobber for det. Til tross for at denne lille bobblen i sin helhet egentlig er ganske sterk, er det perioder jeg merker at den forsvinner fra meg og jeg må se virkeligheten slik den er.

Jeg har sett den tidligere, så jeg vet hvordan den ser ut. Jeg har sprukket bobblen hundre ganger før, så jeg vet hvordan det føles. Jeg vet bobblen vil sprekke mange flere tusen ganger til, men hver gang jeg ser virkeligheten, skjønner jeg også hvorfor jeg hver gang kryper tilbake inn i bobblen. Verden er et kjipt sted, menneskene er forferdelig fordomsfulle. For ikke å snakke om fulle av hat. Det er trist å se virkeligheten i øynene. Verden er fylt av slemme og onde mennesker som utnytter, klatrer og bruker andre mennesker for å komme dit de ønsker. For selv å få goder ut av ting. De utnytter sin posisjon i systemet til egen vinning på bekostning av andre. De glemmer at andre rundt seg er mennesker med følelser og ikke et objekt de kan kaste rundt som det passer seg. Mennesker med følelser, håp og drømmer på lik linje som en selv. Verden er et kjipt sted, menneskene er forferdelig fordomsfulle. For ikke å snakke om fulle av hat. Det er trist å se virkeligheten i øynene.

Det er trist å vite at det finnes utallige folk som glemmer dette. Som ikke ser annet enn at de er midtpunktet i sitt eget univers og som glemmer at livet på jorda ikke eksisterer om solen ikke skinner.

Det tristeste av alt er faktisk at vi syntes så utrolig synd på andre mennesker på andre siden av kloden. Vi syntes synd på de som er fattige. På de som ikke har skoler nok til alle barna i landsbyen og de som nesten ikke har klær eller et sted å bo. De fortjener selvfølgelig å ha bedre levestandard, penger til klær, skoler og vann i alle landsbyer, men til tross for alt det, så virker de mer lykkelig enn noen av oss andre. De har det kanskje vanskelig, men på meg virker de som de mest åpenhjertige menneskene av oss alle. De respekterer hverandre, hjelper hverandre, har en kjærlighet til hverandre som du sjeldent ser her til lands. De verdsetter de små gledene i livet og ikke minst er de fordomsfrie. Det er ingen som fortjener å leve så fattig. Leve i et land med mangel på medisiner. Men oppi det hele syntes jeg mest synd på oss selv. Når skal vi våkne opp og se oss selv i speilet, gi slipp på alle fordommer, innse at det som betyr noe, ikke finnes i status, rykte og materielle ting? Når skal vi innse at det er de små gledene i livet som er verdt å ta vare på..? Innse at samfunnet trenger en forandring før det er for sent?

Vi skal hjelpe andre som har det vondt, med materielle ting, men vi må ikke glemme å hjelpe oss selv.

Personlig blir jeg skuffet over mennesker som dømmer andre som de ikke kjenner. Mennesker som setter andre i bås. Grer alle under samme kam og lytter til rykter. Skuffet over mennesker som ikke evner å ha en åpenhjertig holdning til nye mennesker, nye bekjentskaper. Hvorfor er det så vanskelig å gjøre opp sin egen mening? Hvorfor er det så vanskelig å virkelig bli kjent med en person du har hørt eller lest mye rart om?

Livet er ikke bare sort og hvitt! Verden er et unikt kunstverk bestående av uendelige nyanser og sammensetninger som beveger seg på forskjellige steder, i forskjellige land og nasjoner.

Jeg er overhodet ikke perfekt selv. Jeg har like mange feil og mangler som alle andre, men jeg prøver så godt jeg kan å leve som det mennesket jeg ønsker å være. Prøver å rette opp mine feil, kaste fra meg fordommer og tenke meg om en ekstra gang. Jeg har gått i storm og motvind flere ganger og jeg vet med meg selv at jeg ikke ønsker å være en del av en motvind eller storm for noen andre. Vi har alle gjort feil og det venter sikkert mange flere, men det viktigste er at vi lærer av dem. At vi på best mulig måte og etter beste evne prøver å leve som gode medmennesker. Om ikke for oss selv, så i det minste for andre.

Jeg vet jeg ikke kan gjøre eller si noe for at nettopp du skal ta dette til ettertanke eller få deg til å åpne øynene og ta en god titt på deg selv. Jeg vet jeg ikke kan gjøre noe for at andre mennesker skal ville ta i et tak for å forbedre sine dårlige sider, men jeg vet at jeg kan åpne mine egne øyne, ta en titt på meg selv, prøve å forbedre mine dårlige sider, kaste mine fordommer og ta i et tak for at jeg skal kunne leve som det mennesket jeg vil. Og jeg vet at selv om det kanskje ikke gjør noen forskjell i det store å hele, så gjør det en forskjell for meg. For uansett hvor mange stormer eller motvinder som måtte komme, så vet jeg innerst inne at jeg har gjort mitt beste. Gjort det jeg kan for å bli en bitteliten del av en bedre verden.

Gjort en annen storm et pust lettere å gå for noen andre...

(forhåpentligvis..)

Det er lenge siden jeg har blogget her nå. Jeg føler jeg har gått igjennom en tid som har forandret meg, en tid der jeg føler jeg har vokst. Blitt mer voksen. Ting som betydde mye for meg før, er mer fjerne nå og jeg har litt andre verdier enn bare for et år (eller et halvt år) siden. 

Jeg har begynt på frisørskole og mesteparten av tiden og fokuset mitt går til det. Jeg skal innrømme at det er vanskeligere enn jeg trodde og også ganske frustrerende til tider, men jeg trives og det er deilig å endelig ha en ordentlig døygnrytme. Noe jeg kan våkne til hver dag. Modelljobber er ikke lenger av den samme betydningen for meg, men heller noe jeg gjør for morroskyld om jeg har tid og lyst til det, eller bare trenger litt ekstra penger.

Familie har alltid vært viktig for meg, men nå kanskje mer enn før. Familie er noe alle trenger, noen mer enn andre. Jeg for min del er utrolig glad i familien min og ville aldri vært foruten de utrolige menneskene som er en del av den. Alle familier har sine krangler og sine dårlige perioder og min er inget unntak. Men uansett hva man går igjennom, så er det kjærligheten som holder oss sammen. Kjærligheten vi deler for hverandre. Det er godt å ha mennesker rundt seg som elsker deg ubetinget. Som tar vare på deg i dårlige perioder og hjelper deg igjennom dem. Mennesker du kan stole på, snakke med og lytte til. Jeg elsker familien min, og forhåpentligvis vil jeg en dag møte en som også setter familie like høyt som meg. En person som jeg en dag vil ha gleden av å starte en egen familie med og la våres familier også bli en del av. En familie fylt med kjærlighet..

Det er gøy å ta bilder, sminke seg og føle seg bra. Dra på fester, få komplimenter og oppmerksomhet. Alle trenger komplimenter og oppmerksomhet, men jeg har aldri vært en barbie dukke av person og kanskje enda mindre nå. Jeg er en person som trenger mye oppmerksomhet og kjærlighet, det er ingen skam og innrømme, men jeg er lei av å bli sett på som en leke dukke. Jeg har alltid hatt en sterk personlighet og har vel aldri vært helt som alle de andre barna, og godt er det, men jeg har innsett att det er altfor mange idioter ute i denne verden til at jeg kan endre på fordommene på denne jord. Jeg har innsett at mennesker som ikke kjenner meg, alltid vil dømme meg utifra det de ser og hva de sammenligner meg med inni hodene side, og at det faktisk ikke bryr meg lenger. Oppmerksomhet har jeg fått veldig mye av, men kjærligheten er blitt hundre ganger vanskeligere å finne, fordi samfunnet fungerer sånn. Vi blir satt i bås og tråkket ned.. 

Jeg har ingen planer om å slutte å ta bilder, fordi det er en av de få tingene jeg syntes er veldig morsomt, som jeg trives med og som jeg føler jeg får til. Det er rett og slett en del av meg. Men det vil heller ikke være en like stor del av livet mitt lenger, ettersom kjærlighet er noe jeg setter foran alt. Det er den eneste verdien jeg vet at jeg ikke kan leve uten, så om det finnes en balanse oppi det hele, så er det den jeg vil streve for å finne. 

Fordi kjærlighet for et familiemedlem, en venn eller en person er så utrolig mye mer dyrbar enn all den oppmerksomheten man kan få om man tar valg som vil stenge kjærligheten ute...

Det er kjærlighet og oppmerksomhet fra de menneskene jeg elsker, jeg trenger. Alt annet vil bare gi meg falsk lykke...

Everybody has bad days. I have them a lot...



Kjenner jeg faktisk blir ganske irritert når jeg leser om kjendiser som er imot pels og når jeg hører så mye pjatt om det. Jeg forstår jo at det ikke er riktig å lage pels av f.eks mink. Men et som irriterer meg så utrolig mye er det at folk er imot pels - uansett! Folk tror at ALLE dyr blir behandlet dårlig og at vi bare dreper dem pga pelsen dems!

Fakta er at vi har flere dyrearter i verden som vi slakter og tar pelsen til, men vi bruker ikke bare pelsen, vi bruker hele dyret! Som kanin f.eks: Det er vel vanligst at kaniner blir slaktet i mer sørlige land, der det spises kaniner. Som f.eks spania, Hellas osv. Hva faen er feil med å bruke pelsen til en slaktet kanin som allikevel skal spises? Da kan man jo like godt lage en pels vest av skinnet enn å bare kaste det.   eller?

Jeg syntes dyreplaging er helt feil og er også imot den grusomme siden av pels-driften, men faen heller da, vi skal ikke dra alle under EN kam, for selvom du ser haugevis med filmer på youtube og leser i dyrevernet, så er ikke alle tilfeller sånn! De fremstiller de verste og grusomme tilfellene for at du skal overbevises om at slik er HELE pels-industrien, men det finnes faktisk en ordentlig del av den også.

Jeg kan vel si jeg er imot pels av dyrearter som ikke blir spist. Imot pels av dyr vi dreper bare for pelsen, men pels fra dyr som vi også spiser er jeg ikke imot. Og jeg syntes det blir litt feil når det hele blir en "trend ting" blandt kjendiser og folk..

Om man er imot pels, så mener jeg at du burde kvitte deg med skinnjakken din og Uggsene som er av ekte skin! For det er ikke noe forskjell på en ku eller en sau og en kanin som blir til en vest og et gourmet måltid! Men jeg vet det er mange av dere som er imot pels som går rundt i skinnjakke og uggs, og vet du hva...? Da skal du bare holde kjeften din altså, for det sier mer om deg enn det gjør om meg! For det er ikke noe mer synd på kaninen enn på kua eller sauen om du tror det! For alle tre blir spist, og alle tre blir måltider på folks spisebord!

Så det jeg egentlig vil frem til med dette innlegget, er: Tenk over hva du står for! Sjekk opp mer rundt et tema du brenner for. Ingen ting er kun sort og hvitt! Lag opp din egen mening! Bruk hodet! Og ikke kast deg på bølgen fordi noe er "trendy"!

Og om du virkelig er imot pels - kast skinnjakken din, uggsene dine og alt du måtte hå som er laget av pels og dyreskinn!  En person imot pels som bruker uggs og skinnjakke, får ikke min respekt ihvertfall! For det henger ikke helt på greip!

Jeg vet det blir mer og mer mellomrom mellom hver gang jeg skriver her på bloggen, men uansett hvor mye jeg har lyst å blogge hver dag, hele tiden, har jeg ikke stort spennende å skrive om hele tiden. Til tross for hvor spennende hverdagen min gjerne skulle vært, så er det bare å innse at den mest sannsynlig er veldig lik alle andres. Jeg er jo en helt vanlig person som alle andre. Spiser middag, som de fleste andre og er i bunn og grunn ikke så veldig mye mer spennende enn alle andre. Det er det jeg gjør, som får alle til å tro at jeg er så annerledes, men det er jeg ikke. Jeg har for det meste helt vanlige interesser, en helt vanlig gjennomsnittlig leilighet sammen med moren min og et helt vanlig (kanskje litt i overkant) rotete rom. Men om du ser bort ifra min noe "vulgære" sidejobb som mange vil kalle det og en smule sprø familie, er jeg i det store og hele en helt gjennomsnittlig lat, kverulerende, naiv og nokså drømmende 20 åring (ca) med en berg og dalbane som kjærlighetsliv. Verken smartere eller dummere enn de fleste, selv om jeg til tider både kan virke som det ene og det andre.

Jeg er forlovet med håpløs forelskelse og gift med idioter. Tvillingen min er påståelighet, nyskjerrigheten som en bror. Foreldrene mine er godt og vondt, og midt mellom alle står jeg; en forvirret liten jente som ofte går seg vill. Du kan kalle meg virkeligheten, den harde sannheten eller bare Camilla om du vil. Personlig foretrekker jeg verken eller. Jeg liker å drømme, rømme fra virkeligheten. Skape min egen verden - en egen måte å se på livet. På den måten virker det hele som oftest ganske ufarlig og lekent. En verden der alle drømmer kan gå i oppfyllelse, en verden der vi alle har muligheten til å velge vår egen skjebne. En verden der alt kan gå an, så lenge du bare tror sterkt nok, og jobber for det. Til tross for at denne lille bobblen i sin helhet egentlig er ganske sterk, er det perioder jeg merker at den forsvinner fra meg og jeg må se virkeligheten slik den er.

Jeg har sett den tidligere, så jeg vet hvordan den ser ut. Jeg har sprukket bobblen hundre ganger før, så jeg vet hvordan det føles. Jeg vet bobblen vil sprekke mange flere tusen ganger til, men hver gang jeg ser virkeligheten, skjønner jeg også hvorfor jeg hver gang kryper tilbake inn i bobblen. Verden er et kjipt sted, menneskene er forferdelig fordomsfulle. For ikke å snakke om fulle av hat. Det er trist å se virkeligheten i øynene. Det tristeste av alt er faktisk at vi syntes så utrolig synd på andre mennesker på andre siden av kloden. Vi syntes synd på de som er fattige. På de som ikke har skoler nok til alle barna i landsbyen og de som nesten ikke har klær eller et sted å bo. De fortjener selvfølgelig å ha bedre levestandard, penger til klær, skoler og vann i alle landsbyer, men til tross for alt det, så virker de mer lykkelig enn noen av oss andre. De har det kanskje vanskelig, men på meg virker de som de mest åpenhjertige menneskene av oss alle. De respekterer hverandre, hjelper hverandre, har en kjærlighet til hverandre som du sjeldent ser her til lands. De verdsetter de små gledene i livet og ikke minst er de fordomsfrie. Det er ingen som fortjener å leve så fattig. Leve i et land med mangel på medisiner. Men oppi det hele syntes jeg mest synd på oss selv. Når skal vi våkne opp og se oss selv i speilet, gi slipp på alle fordommer, innse at det som betyr noe, ikke finnes i status, rykte og materielle ting? Når skal vi innse at det er de små gledene i livet som er verdt å ta vare på..? Innse at samfunnet trenger en forandring før det er for sent?

Vi skal hjelpe andre som har det vondt, med materielle ting, men vi må ikke glemme å hjelpe oss selv.

Personlig blir jeg skuffet over mennesker som dømmer andre som de ikke kjenner. Mennesker som setter andre i bås. Grer alle under samme kam og lytter til rykter. Skuffet over mennesker som ikke evner å ha en åpenhjertig holdning til nye mennesker, nye bekjentskaper. Hvorfor er det så vanskelig å gjøre opp sin egen mening? Hvorfor er det så vanskelig å virkelig bli kjent med en person du har hørt eller lest mye rart om?

Livet er ikke bare sort og hvitt! Verden er et unikt kunstverk bestående av uendelige nyanser og sammensetninger som beveger seg på forskjellige steder, i forskjellige land og nasjoner.

Jeg vet jeg kanskje kan høres dømmende ut, men jeg er overhodet ikke perfekt selv. Jeg har like mange feil og mangler som alle andre, men jeg prøver så godt jeg kan å leve som det mennesket jeg ønsker å være. Prøver å rette opp mine feil, kaste fra meg fordommer og tenke meg om en ekstra gang. Jeg har gått i storm og motvind flere ganger og jeg vet med meg selv at jeg ikke ønsker å være en del av en motvind eller storm for noen andre. Vi har alle gjort feil og det venter sikkert mange flere, men det viktigste er at vi lærer av dem. At vi på best mulig måte og etter beste evne prøver å leve som gode medmennesker. Om ikke for oss selv, så i det minste for andre.

Jeg vet jeg ikke kan gjøre eller si noe for at nettopp du skal ta dette til ettertanke eller få deg til å åpne øynene og ta en god titt på deg selv. Jeg vet jeg ikke kan gjøre noe for at andre mennesker skal ville ta i et tak for å forbedre sine dårlige sider, men jeg vet at jeg kan åpne mine egne øyne, ta en titt på meg selv, prøve å forbedre mine dårlige sider, kaste mine fordommer og ta i et tak for at jeg skal kunne leve som det mennesket jeg vil. Og jeg vet at selv om det kanskje ikke gjør noen forskjell i det store å hele, så gjør det en forskjell for meg. For uansett hvor mange stormer eller motvinder som måtte komme, så vet jeg innerst inne at jeg har gjort mitt beste. Gjort det jeg kan for å bli en bitteliten del av en bedre verden.

Gjort en annen storm et pust lettere å gå for noen andre...

(forhåpentligvis..)

Jeg har valgt å tatovere "mamma" på ryggen med vinger for å symbolisere hvor mye hun betyr for meg. Så når jeg reiser bort, flytter hjemmefra eller blir overlatt til meg selv i verden, vil hun alltid være med meg og "watch over my back". Mamma betyr alt for meg og uten henne vet jeg ikke hvor jeg ville vært i dag. Hennes kjærlighet og godhet strekker seg lenger enn jeg har sett hos noe annet menneske. She is priceless. Og de som er så heldige å ha henne i livet sitt burde aldri slippe taket. Hun er for meg solen som gjør dagene mulig å leve, månen som lyser opp i mørket og viser vei, tryggheten og mammaen jeg ikke kan leve uten.

Kvinnen som gir meg en grunn til å våkne hver dag og møte virkeligheten - min mamma <3

We all have tough times in life. Some last longer than others, but the important thing is that we always get back on our feets. Although everything looks bleak.

Small problems and concerns that gathers up and drag you down.

It is not always easy to see the light on things when darkness intrudes, but it is important to remember to look for solutions rather than shut up inside. Get perspective on things.

Give yourself time to let your thoughts flow.

Give yourself permission to feel the feelings you possess.

Do not run away from your thoughts and feelings.

Jeg er to år..

Jeg føler meg ihvertfall som to.

Jeg kan snakke, men den eneste som vil forstå er meg selv... Jeg snakker ikke deres språk..

Jeg tar smarte avgjørelser. Ihvertfall føles det sånn når jeg tar dem.. Men plutselig skjønner jeg at det kanskje var et dårlig valg allikevel. Fortvilelsen av forvirringen av hva som er riktig og hva som er galt. Å i det ene øyeblikket føle at noe er riktig, så galt for så å være riktig igjen til å bli galt...

Å vandre langs en sti som ikke viser vei. en sti jeg selv må tråkke. Gjennom hele livet, for tilslutt å bli voksen og legge stien igjen som et minne av mine valg.

Det sies at enhver må velge sin egen sti. Forme den slik du ønsker at den skal bli og på best mulig måte. Mange vet hvilken sti de vil vandre, men hva om jeg ikke vet? Hva om jeg ikke klarer skimte hva som ligger bak neste sving? Bak neste tre?

Jeg prøver å tråkke den stien som jeg vil. Som vil føre meg til bedre skoger..

Men mine sko er slitt ned og jeg føler jeg beveger meg i sirkler...

Har jeg gått meg vill?

Skrevet av Camilla K. Bøvollen

Vet jeg ikke har vært så flink til å blogge i det siste, men det er rett og slett fordi jeg ikke har hatt stort å skrive om. Den siste tiden har jeg følt meg ganske tom rett og slett. Dagene bare passerer forbi og forsvinner.

Jeg har mistet lysten på å dra ut på byen, jeg gråter ikke til filmer jeg alltid gråter til, jeg syntes alt på tv er kjedelig, jeg orker ikke åpne regningene mine...

Jeg føler meg rett og slett litt tafatt om dagen. Men jeg er ikke deppa heller, jeg bare føler ikke noe spesiell glede eller sorg for noe.

Merker mer og mer at jeg lengter etter følelsen av forelskelse og romantikk. Følelsen av å bare være helt fortapt i en person og som verdsetter deg for den du er og setter pris på dine egenskaper, selvom jeg helt ærlig skal innrømme at jeg har mistet litt troen. Kanskje prøver jeg for hardt å finne en som har samme verdier i livet som meg... Men det er ikke lett når folk ikke ser deg for den du er. Når de ikke ser bak fasaden og lærer deg å kjenne.

Jeg står fast på et stadie i livet hvor jeg prøver å finne ut hvilke veier jeg vil gå. Hva jeg vil oppnå i livet mitt. For øyeblikket har jeg ingen anelse...

Da jeg sluttet på videregående var jeg dritt lei skole. Dritt lei av å måtte tvinge meg selv opp hver morgen for å møte opp et sted jeg ikke trivdes. Jeg orker ikke det samme med jobb og har derfor heller ikke funnet meg en. Jeg trenger å gjøre noe jeg liker, noe jeg brenner for, noe som gir meg en grunn og en lyst til å våkne om morgenen og gjøre en innsats.

Jeg merker at humøret mitt er veldig opp og ned for tiden.. Skulle tro jeg var premenstruell delux! Kjenner at jeg blir kjempe lei meg for småting jeg ikke ellers ville tenkt over, super sint for fille ting og humøret kan svitsje fra det ene til det andre på bare få sekunder..

Det forrige innlegget mitt kan kanskje virke veldig brutalt, men det var følelser jeg hadde når jeg skrev det.. Og viser jo også at jeg kanskje tar ting litt værre opp enn det kanskje er ment for tiden... Jeg merker at det ikke skal mye til før jeg føler meg helt alene i verden.. Jeg tenker mye og lager sluttninger i hodet på grunn av magefølelsene mine som kanskje ikke engang stemmer...

Jeg føler meg som et emosjonelt vrak..

Jeg føler meg rett og slett alene... Ingen står ved min side i valgene jeg må ta -alt er opp til meg... Jeg vet jeg har familien min rundt meg, men fortsatt føles det som jeg er helt alene i en mørk bakgate..

Jeg har ingen ved min side, som støtter meg og som deler hverdagen med meg, ingen som vil merkes med meg i valget jeg vil ta... Ene og alene står jeg der.. Og det siste jeg vil er å miste de som står meg nærmest. Redd for at de som gir uttrykk for å bry seg, en dag bare vil forsvinne.. Når jeg ikke er like morsom lengre.. Når jeg ikke kan gi like mye av meg selv.. Når jeg er nedfor..

Jeg trenger venner som er der for meg i vanskelige tider... Som spør hvordan jeg har det... Som virkelig vil høre på det jeg har å si...

Jeg har alltid vært en venn som folk kan komme til når de trenger å snakke... Til og med når venner har trengt råd har dem kommet til meg. Og jeg ønsker å hjelpe! Ønsker så utrolig mye å være der for dem som trenger meg og som jeg bryr meg om..

Men hvem er der for meg når jeg trenger å snakke..?

Noen ganger føles det bare som om jeg ikke er så viktig lengre når jeg ikke kan være morsom å være med, en gledesspreder, god underholdning eller en kul party partner...

Jeg trenger å snakke innimellom jeg også... Jeg er ikke udødelig jeg heller...!

Merker jeg begynner å tvile på en del folk rundt meg... Det virker som de er deg nærmest og du stiller opp og er en tro venn, men når det dukker opp noe bedre, er du plutselig ikke så interessant lengre... Det føles ihvertfall sånn til tider...

Nesten som om folk "bruker deg" for å ha det fett, men når det dukker opp noen som får deg til å ha det "enda fetere", er du liksom bare glemt...

Jeg føler jeg må begynne å finne ut hvem folk virkelig er. Hva de står for. Ikke bare svelge alt som blir sagt og alle inntrykk som rått kjøtt. Jeg trenger folk som virkelig er der for meg, ikke som bare stikker når det er slutt på moroa.

Jeg har heller færre og ekte venner, enn mange falske som bare er der på overflaten..

Selvom jeg kanskje er litt sær til tider, kan oppfattes som bitch ettersom jeg sier meningene mine og står for dem, så er jeg også litt dumsnill til tider... Og jeg har gjort tabben tidligere: Tatt med de jeg har sett på som noen av mine beste venner på ting! Tok med en jeg trodde var en god venninne på Greace teater oppsettningen i Oslo spectrum for en tid tilbake. Hun betalte ikke en dritt for det og hva fikk jeg igjen for det? En falsk fitte som gikk bak ryggen min...

Jeg liker å gjøre litt ekstraordinære ting for personer, spesielt venner som står meg nær, og da blir jeg så utrolig forbannet når jeg føler at jeg gir og gir og ikke får en dritt tilbake!

Jeg er som regel et menneske som lar en hver person få starte på toppen. Med min fulle respekt og til tider kommer min godtroende naivitet dem til gode også dessverre. En hver er uskyldig til det motsatte er bevist...

Dessverre finnes det mennesker man ikke finner bevis på... Som man bare må ta sjansen på at er ekte... Ta sjansen på at virkelig fortjener ditt vennskap...

En annen ting jeg også tenker på... Hvordan i helvete skal jeg klare å finne noen å dele livet mitt med når ungen har sett dagens lys?! For det første; hvem vil ha en 20 år gammel alene mamma liksom..? Og for det andre, hvor finner man de som er klare for å slå seg til ro? Slik det er i Oslo i dag, er jo gutta 20 i huet frem til dem er godt over 30 og bare raver rundt på byen etter et nice ligg...

Omg jeg blir så trøtt på guttevalper... Hvor faen finner man mannfolka?

Så og si enhver gutt kan lage et barn, men bare en mann kan ta vare på det og gi det den kjærligheten det fortjener....

Mange lurer kanskje på hvorfor jeg velger å dele så personlige ting på bloggen min, ettersom det er en del som leser den og som ikke kjenner meg. Men bloggen ER meg. Som image, som privatperson. Den er personlig samtidig som hele verden kan se den. Men det gjør ikke noe. For man skal ikke være redd for å vise seg sårbar, vise seg svak. På min blogg er det ikke noe som heter "tabu temaer" eller "for private tekster". Jeg er meg og dette er mine tanker. Min verden. Jeg vil gi folk mulighet til å få et innblikk bak fasaden av det "perfekte", bak imaget, bak fasaden av "den dumme blonde jenta"... Livet er ikke perfekt, og som alle andre, har jeg mine nedturer og tøffe perioder.. 

Jeg vet ikke om noen av innleggene mine betyr noe for noen, men kanskje kan jeg røre ved noen hjerter eller i beste fall hjelpe andre rundt meg. For noen ganger kan det gjøre mye å bare fortelle sin egen historie...

Jeg er i uke 7... Legene på Ullevål har gitt meg to uker å bestemme meg på... Hvordan skal man klare å velge bort noe så vakkert som et liv...?

Jeg vet det er et dårlig tidspunkt. Jeg har ingen fast inntekt, ikke et eget sted å bo, jeg vil bli totalt alene om å beholde det...

Jeg ønsker ikke å ødelegge livet til den andre parten og ønsker heller ikke å tvinge en unge til verden når den andre parten ikke ønsker det... Men hjertet mitt vil fortsatt beholde det, og det er fortsatt et liv... En unge som lever i meg...

Om jeg kunne, ville jeg byttet bort alt i verden for at jeg skulle hatt et fast og trygt forhold. Hatt en partner som ønsket dette livet like mye som meg. Og ikke minst, sammen med meg... Men det vet jeg at jeg ikke kan, og det er ikke lett å vite at dette livet ikke er ønsket av begge parter...

Man ønsker jo en stabil og trygg oppvekst, der begge foreldrene er til stede og ønsker en fremtid sammen...

Jeg har vel ikke stort valg slik jeg ser det nå... Desverre... og det spiser meg opp innvendig..

Om alt bare kunne vært annerledes!

Da hadde det ikke vært noe spørsmål!

I overgangen fra 5 til 6 graviditetsuke begynner hjertet til fosteret å slå med et kammer. Det slår først uregelmessig med lange pauser, for så å øke til ca. 175 slag i minuttet i 9. svangerskapsuke, for deretter å avta til rundt 130 - 160 slag i minuttet, noe som er vanlig for et nyfødt barn.

I svangerskapsuke 7 begynner halsen og ansiktet til foster å formes. Hjertet er nå ferdig dannet med skillevegger. Embryoets føtter er 2 mm lange. Skjellettet, kraniet, nyrer og blodstrøm utvikles. Bruskceller dannes om til benceller. Musklene utvikles. 
Barnet kan allerede nå reagere på berøring. Det kjenner at du stryker hendene over magen.

Jeg hater meg selv for at jeg fikk meg i denne situasjonen.. jeg hater meg selv for at jeg ikke passet bedre på...  Jeg hater verden for at den ikke støtter meg, jeg hater systemet i Norge for at ting ikke er bedre lagt opp til meg og andre i min situasjon... Jeg hater at jeg ikke har noen å dele gleden med... jeg hater at jeg føler meg presset til noe jeg ikke vil.. Jeg hater at jeg vet at gleden vil dø, fordi at jeg ikke har noen å dele den med...

Og jeg HATER at det eneste jeg kan dele er sorg..... Jeg hater deg for at du slipper unna uten en ripe i lakken!

Jeg vet at jeg må ta et valg jeg overhodet ikke vil ta.... Og at den eneste som får svi for valget, er meg selv....

Jeg så hjertet dunke i dag... Det er det fineste jeg noen gang har sett! Den lille uskyldige kroppen som ikke aner noen fare... Det er utrolig hva du kan se etter bare 7 uker...

Om jeg kunne velge, skulle jeg holdt deg trygg hele livet. Jeg skulle gitt deg all den kjærlighet du fortjener og jeg skulle gjort mitt beste for at du skulle fått den beste og tryggeste oppveksten noen sinne...

Men jeg vet det vil bli tøft å ha deg alene... Økonomisk vil jeg kanskje ikke kunne strekke til.... Og det sårer meg så dypt, for du er så inderlig ønsket! Om jeg kunne knipset med fingrene så jeg hadde fått et fast, stabilt forhold med økonomi, så skulle jeg gjort det... Jeg skulle ofret så mangt om det var mulig! Bare så du kunne hatt det bra...

Hjertet mitt elsker deg allerede, men jeg føler ikke at jeg har stort valg...

Jeg vil se hvordan du ser ut, hvordan du ler... Ligner du på meg..?

Hvor stor vil du være? Ville du holdt meg våken om nettene og fått meg til å smile om dagene?

Ville lillefingeren min passet i hånden din...?

Skulle ønske jeg fikk holde deg i armene mine en dag...

Dagen i dag har ikke vært helt etter planen og jeg har måttet ta noen vanskelige valg. Ikke minst står jeg nå foran det største og vanskelige valget hittil i mitt liv, og selv om jeg vet utrolig godt hva som er best for meg, handler det ikke lenger bare om meg... Uansett hvilke valg jeg tar, vil det få konsekvenser som jeg må leve med resten av livet. Jeg trodde jeg visste hva jeg ville, men nå vet jeg ikke lenger...

Hva skal man si... For å være helt ærlig er jeg midt i en periode i livet der egentlig det meste er ganske kjipt. For første gang på lenge syntes jeg dagene er kjedelige, programmene på tv er dårlige, sengen er vond å ligge i, byturer og fylla er bortkastet tid, jobbene mine (som jeg tidligere har vært glad i) er et ork og tanken på å gå ut døra dreper meg. For noen år tilbake hadde jeg en periode der jeg slet en del med depresjon. Jeg var slapp og trøtt hele tiden og sov gjerne hele dagen om jeg kunne. Jeg sovnet i timene på skolen selv om jeg hadde sovet to dager i strekk. Det eneste jeg ville var å rømme fra hverdagen. Det var rett og slett mye enklere å bare sove enn å takle dagens utfordringer. Det er det forsåvidt nå også, men jeg føler meg ikke deprimert. Jeg føler meg bare dritt lei. Dritt lei av å stå timesvis foran speilet og fikse meg så jeg kan se det vi kaller "presentabel" ut. Dritt lei av å føle at jeg ikke holder mål når det kommer til jobb og karriere. Dritt lei av å hele tiden tenke på hva man propper i seg av mat og kalorier. Dritt lei av å møte en haug med tullinger som får deg til å tro at det er noe mer enn bare knulling. Dritt lei av folk som lover gull og grønne skoger og som består av bare store ord med null troverdighet. Dritt lei av å alltid henge etter med regninger. Til og med shopping som jeg hele livet har elsket så skjært, irriterer meg ved tanken. Selv om klesskapet er fullt så klager vi over at vi aldri har noe å ha på oss. Og når vi først handler inn 10 nye plagg, går det knapt en uke før vi begynner å klage igjen. Jenter klager altfor mye! På alt og ingenting. De bitcher og baksnakker. Går bak ryggen på hverandre og jobber hele tiden for å se best ut til alle døgnets tider. Oh what a stress! Kjenner jeg blir helt sliten i hodet av å tenke på det. Og aldri blir vi fornøyde heller! Vi har alltid noe å kritisere.  Enten det gjelder gutta, familien, bikkja, bilen eller butikken som ligger rundt hjørnet. Og nei, jeg har ikke så mye jeg skulle sagt for jeg er faen ikke perfekt jeg heller. Langt ifra! Det er bare tanker jeg må få ut, da jeg tenkte bloggen var et passende sted å skrive et slikt innlegg på. Bloggen skal jo handle om meg og mitt liv, og da er det jo rett og rimelig at jeg skal skrive selv i mine kjipe og negative perioder.

Føler dette er et veldig pessimistisk innlegg, men nå er det jo faktisk sånn at jeg ikke føler meg så positiv i dag, så da blir det en gang sånn. Like it or not!

Vanligvis er jeg er sprudlende jente som ikke har ro i ræva til å sitte stille mer enn 5min og dersom jeg ikke har noe å gjøre en dag, blir jeg sprø. Jeg elsker å omgås gode venner og sier sjelden "nei takk" til en hei dundranes tur på byen. Kanskje det hele rett og slett kommer av at jeg har ligget syk hjemme en ukes tid. Ikke vet jeg.. men jeg har ihvertfall hatt en hel del tid til å tenke disse dagene. På livet, på jobbene mine, på fremtiden min, på målene mine og menneskene rundt meg. Jeg har lenge hørt at jeg lever i min egen lille bobble og at mine syn på livet ikke stemmer med virkeligheten. Jeg tror jeg endelig har klart å sprekke denne såkalte "bobblen" som blant annet moren min kaller det og jeg ser nå hvilken "bobble" jeg har levd livet mitt i. Men nå som jeg ser virkeligheten i hvitøyet, er jeg ikke så sikker på om jeg liker det jeg ser. Nei, jeg ER sikker på at jeg ikke liker det jeg ser. Og jeg skjønner hvor ordtaket "life is a bitch and then you die" kommer fra. Men når jeg først er kommet ut av bobblen, vil jeg bare tilbake. Verden er mye lettere når man lever i sin egen lille bobble. Verden ser ikke så farlig og kjip ut der som den gjør her ute. Verden er fylt av slemme og onde mennesker som utnytter, klatrer og bruker andre mennesker for å komme dit de ønsker. For selv å få goder ut av ting. De utnytter sin posisjon i systemet til egen vinning på bekostning av andre. De glemmer at andre rundt seg er mennesker med følelser og ikke et objekt de kan kaste rundt som det passer seg. Mennesker med følelser, håp og drømmer på lik linje som en selv.

Det er trist å vite at det finnes utallige folk som glemmer dette. Som ikke ser annet enn at de er midtpunktet i sitt eget univers og som glemmer at livet på jorda ikke eksisterer om solen ikke skinner.

Og nå lurer du vel sikkert på hvor jeg vil hen med alt dette? Hva poenget mitt er?

Faktum er at jeg ikke har noe poeng med noe av det jeg har skrevet i dette innlegget. Jeg er bare en syk jente på 19 år som burde lagt seg for over en time siden og som hadde noe på hjertet hun ville dele.

Så får det være opp til deg som leser om du finner noe poeng eller budskap i det jeg skriver eller om det bare er tomme ord skrevet på "ark" (eller pc som vi kaller det i disse teknologiske dager) uten mål og mening...

Natta.

(ja de innsatte har det forferdelig på cellene sine med tv, lesestoff og div..)

Jeg må også bare tilføye en liten ting til mitt forige innlegg!

Jeg mener at en hver som blir tatt for en kriminell handling (uansett hva det måtte være og uansett hvor i verden det måtte skje), skal personen sendes til det landet han/hun er statsborger i, og få straffen som det landet du kommer fra har! På den måten hindrer (i det minste reduserer) vi at folk kommer til Norge og er RASSEHØL fordi de vet at de vil få en mild straff her i Norge!

Sorry mister - Smak din egen medisin! -DER DU KOMMER FRA!

Da kan vi også hindre at nordmenn kan få dødsstraff i andre land. MEN vi må fortsatt skru opp strafferammene her til lands! Straffesystemet er så mildt at det er til å få latterkrampe av! TRAGISK med andre ord!

Men for all del! - Slipp dem løs igjen og la dem drepe, voldta og mishandle enda fler! Man må jo alltid ofre noe! Og det er jo absolutt verdt å ofre noen fordi vi er så naive og tror at det forferdelige fengselet vi har her til lands har gjort fangene til et bedre menneske!

HAHAHAHA! I don't think so!

Jeg har lenge tenkt på hvorfor noen er for dødsstraff. Personlig er jeg strengt imot dette! Rett og slett av to enkle grunner: 1: de slipper for billig unna 2: den som enten skrur på strømstolen eller injiserer giften, blir automatisk også en morder. I mine øyne fører det bare til en ond sirkel. Den eneste gangen jeg mener at det er "greit" å drepe, er i selvforsvar. Da beskytter du jo bare deg selv! En voldtekts forbryter f.eks (uavhengig om han har voldtatt èn eller flere personer) burde bli kastrert (ikke sterilisert), så han aldri igjen vil ha noe glede av sex, satt i fengsel blandt fanger som ikke behandler voldtekts forbrytere særlig bra, satt på sella uten noen form for kommunikasjon med omverdenen og latt han oppleve helvete. En drapsmann burde settes inn i fengsel, også uten noen form for kommunikasjon med omverdenen, og rett og slett sørget for at han hadde det skikkelig kjipt, for senere å bli sluppet løs blandt andre drapsmenn og de sykeste fangene. Rett og slett bare latt det gå sin gang (om du skjønner hva jeg mener..)! La dem lide, for så etter mange år å la dem utslette hverandre. På den måten skaper vi ingen "nye" eller "snille" mordere. En morder er en morder uansett, i mine øyne. Det samme med voldtektsmenn. De skal ikke settes inn i et fengsel og "belønnes" med play station og annet crap for at dem har "oppført seg bra" en liten stund i fengselet. ALLE kan oppføre seg bra om man innstiller seg for det -og det er jo nettopp de sykeste menneskene som er vanskeligst å gjennomskue!

Så da spør jeg deg som leser dette: syntes du særiøst at en slik person burde slippe unna med den enkleste løsningen og det jeg ser på som den mildeste straffen -å straffe med døden?!

Det er jo en grunn til at noen tar sitt eget liv etter å ha utført en grotesk syk handling. -Fordi det er den minst smertefulle utveien de kan se i det øyeblikket. Den enkleste utveien! De rett og slett "rømmer". Og om vi gir noen dødsstraff så LAR VI DEM RØMME fra det de har gjort!!

Eller hva mener du?

I am just beginning to make some definite changes in my life.

Some of them will take time,

some will cause me grief,

some will mean risk

and a lot of growing pains, too.

But whatever the case,

I know I will make it...!

Sjalusi? ?Helt normalt? vil noen si. ?Den verste menneskelige sykdommen? vil jeg si!

Ingen går igjennom et helt liv uten å føle noen form for sjalusi. Det er nesten det samme som å gå igjennom et helt liv uten å bli forkjølet, bortsett fra at jeg heller ville vært grise forkjølet enn grise sjalu.

Å være litt forkjølet innimellom er bare sunt. Det gir kroppen vår noe å jobbe med og styrker immunforsvaret vårt. Hvis man skal se det på en annen måte, så hadde ikke soldater vunnet en krig om de bare hadde blitt kastet ut i kamp, uten noen form for krigstrening. På samme måte kan jeg være enig i at det bare er litt sunt å være en smule sjalu til tider. Det viser jo bare at du bryr deg. Dessverre er det altfor mange mennesker som ikke klarer å holde sjalusien på et sunt nivå og tar helt av!

Det finnes mange eksempler på hva sjalusi kan gjøre med folk. Og da snakker jeg ikke om den positive delen (for helt ærlig så ser jeg ikke mye positivt ved sjalusi). Og NEI jeg er ikke noen ?super woman? som aldri blir sjalu, men jeg blir som regel bare sjalu når det kommer til kjærlighet og da prøver jeg i hvert fall å få kontroll over det, så det ikke skal ødelegge noe for meg eller andre mennesker som befinner seg rundt meg. Jeg hater å være sjalu fordi jeg vet hvor mye jeg hater at andre er det!

Jeg syntes det er utrolig viktig å ha den egenskapen å kunne glede seg på andres vegne. Enten du kjenner personen eller bare vet hvem personen er. Enten det gjelder karriere, utseende, eiendeler, kjærlighet, familie eller penger. Spesielt penger er en stor syndebukk når det kommer til å gjøre mennesker besatt av sjalusi. For hvem skulle ikke gjerne vært mye rikere enn de allerede er?

Og her kommer min klare mening. Like it or not!

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg stemmer Høyre og har alltid ment at partier som SV og AP er sjaluens partier (JA jeg vet at disse partiene også står for mye bra, men alle partier har positive og negative sider ? Selv Høyre!). MEN! En av mange andre grunner til dette er at jeg er en syk tilhenger av LIKESTILLING! Og da snakker jeg ikke om det du tror er likestilling, der de rike skal betale mer skatt fordi de tjener mer. Nei, rett og slett at ALLE skal betale lik skatt, no matter what! Og da driter jeg i om du eier 50 ferieøyer og har penger til å leve hundre liv uten å jobbe, eller om du ikke eier fotsålene på dine egne sko! De fleste som har huet og ræva fullt av penger har jobbet ræva av seg i flere år for å komme dit de er i dag og fortjener å eie hvert eneste øre av det og da syntes jeg det blir feil av en som tilbringer livet sitt bak kassa på Rimi fordi han eller henne ikke gadd å ta seg en ordentlig utdannelse, å sitte og forlange at de som tjener millioner i året skal betale mer skatt. Hvorfor skal en person som har brukt flere år på å få seg en god utdanning og tjene fett til livets opphold, ?straffes??! Sorry folkens men det skal faktisk lønne seg å ta en god utdannelse og jobbe hardt! Ikke noen andre enn ditt eget problem at du droppet ut av skolen og ga faen i fremtiden din når du var ung og dum (JA, jeg vet at det finnes unntak og at ikke alle har skyld i egen fattigdom, men nå snakker jeg om i det store og hele. Og det er jo faktisk flertallet man må ta utgangspunktet i, også får man heller tilpasse noen hjelpemidler til unntakene i samfunnet etterpå)? Og hvilken sjalu IDIOT kom opp med den ?fantastiske? ideen om at alle skal ha lik lønn uansett stilling, jobb og utdannelse?! Tror de virkelig at noen gidder å tilbringe 10 år ekstra på skolebenken for å få seg en god jobb, hvis man kan tjene like fett på å ditche skolen og begynne som ekspeditrise på en kaffe bar eller klesbutikk?! No way! Da tror jeg samfunnet vårt hadde gått totalt til grunne.

Sorry folkens, dette høres kanskje veldig brutalt ut, men noen vil alltid være fattige og det kommer aldri til å forandre seg! Kjipt virkelighet, men sant. Og man trenger ikke nødvendigvis ha et bedre liv om man eier mer enn hele kommunen din til sammen (men det er det jo ingen som tror på!).

Nå syntes du kanskje jeg høres ut som en bortskjemt drittunge som får alt jeg peker på, men det er jeg ikke. Jeg bor i en helt vanlig leilighet i Oslo sammen med moren min og har en helt vanlig/mindre god økonomi. Vi har som mange andre hatt våre ?glansdager? og perioder der vi har kunnet kaste litt rundt oss, men i bunn og grunn er vi bare en vanlig familie som til tider har et veldig stramt matbudsjett. Så dette kommer med andre fra munnen til en helt gjennomsnittlig ungdom. Så vet du det!

Det viktige er ikke hva du eier eller hvor mye du eier, men at du er en god person og at du bruker de pengene du har med godt hode og etter beste evne. Det vil alltid være noen som har det bedre enn deg, så suck it up!

Sjalusi er også et kjent tema når det kommer til kjærlighet og dramaet rundt. Eller ?samliv? som jeg heller velger å kalle det (for man ser jo ikke så mye til kjærlighet for tiden).

?Han er min for jeg så han først!? ?Herregud, la da gutten få bestemme selv hvem han vil ha eller finn dere noen andre! Det er plenty av fisk i havet! (Ja jeg vet det ikke alltid er like lett, men han er faktisk ikke din ?eiendel? bare fordi du så han eller snakket med han først. ?Din eiendel? kan du se på han som når dere er blitt sammen. End of discussion.)

Har du først kapret drømmeprinsen, oppstår som regel problemene i et forhold på grunn av sjalusi. Når det kommer til det jeg vil kalle for ?sunn sjalusi? i et forhold, tror jeg det som oftest oppstår ved at man har en dårlig magefølelse for noe. I noen tilfeller vil jo den dårlige magefølelsen stemme og partneren din har kanskje vært utro, mens i andre tilfeller kan det hele ha blitt fremkalt av noe så simpelt som et manglende ?godmorgen kyss? eller en hånd på skulderen. Da tror jeg det er viktig at man snakker om det og er åpne med hverandre om det man måtte føle så man ikke går og bygger opp sjalusien over tid, og ender opp med å ødelegge noe som kanskje kunne vært fikset med et par timer ekstra sammen om dagen.

Problemet med sjalusi i forhold oppstår idet den ene parten er konstant sjalusi uansett hva du gjør. Vi kjenner vel alle en eller annen som blir bosset rundt av typen eller dama og har med seg partneren på alt ? alltid! Som f.eks kompisen din som måtte ta med seg dama på det som egentlig skulle være en guttetur, for ellers hadde han ikke fått lov til å reise?! Det er både irriterende å være i et slikt forhold og være rundt et slikt forhold.

For det første så er dere TO personer som har hvert sitt liv (og som oftest hver sin vennekrets)! Bruk litt kvalitetstid med vennene dine uten typen eller dama og gi hverandre litt tid til å savne hverandre. Det vil dere tjene mye på! Er jo kjipt å gå rundt å bli dritt lei hverandre, er det ikke?

For det andre så betyr det at dere har noen tillitts problemer dere kanskje burde jobbe med om dere ikke vil kvele forholdet deres. Å ta vare på en partner er som å ta vare på en due. Jo hardere du klemmer duen fast for at den ikke skal fly ut av hendene dine, jo mer vil duen kjempe for å komme seg løs. Men dersom du holder den forsiktig og gir den rom, vil den kanskje trives i dine hender. Det er fakta faen!

Og for det tredje! Har du en partner som går rundt å er konstant sjalu 24-7 så burde du kanskje sette deg ned å tenke deg om en ekstra gang. Som jeg pleier å si; ?På deg selv kjenner du andre? Noe som vil si at dersom han/henne går rundt og tror du er utro hele tiden, så sier det kanskje mer om han/henne enn det gjør om deg. Kanskje er det nettopp han/henne som er utro?!

Vi har alle mye å lære og vi har alle våre dårlige sider som vi må jobbe med der sjalusi definitivt er en av dem! Det fucker opp hodet ditt rett og slett!

Det er ikke alltid like lett å kontrollere følelsene sine for en annen person. Det er fort gjort å bli litt mer glad i den andre personen enn det du egentlig hadde lyst til selv...

Skulle tro det ville være en god følelse......

Men da må jeg nok tro om igjen.....

One day at a time, this is enough.

Do not look back and grieve over the past, for it is gone,

and do not be troubled about the future, for it has not yet come.

Live in the present, and make it so beautiful that it will be worth remembering!

Slenger med et bilde av meg og Silje. (Bildet er fra 17.mai)

Close your eyes and count to ten

and when you open'em

I'll be standing naked

with nothing but a smile on....!

Dette diktet har jeg skrevet til faren min.
Han er for tiden ikke en del av livet mitt og har ikke vært det på en stund..

Hei jeg heter Camilla, jeg er 19 år og bor i Norge. Jeg er en sunn og frisk jente med et naturlig (kanskje litt i overkant anspent) syn på kroppen min. Man kan vel alle ønske at vi var litt tynnere, men å ønske og å handle er to helt forskjellige ting.

Mange er så paranoide at de ikke skjønner selv hvordan kroppen deres egentlig ser ut.

Det kan føre til uheldig slanking, oppkast/ renselse eller overtrening. Dette kan vi kalle spiseforstyrrelser. Det er flere enn vi tror eller tenker oss som lider av denne sykdommen (disse sykdommene). Jeg kan innrømme selv at jeg er veldig flink til å se meg selv i speilet, bilvinduer eller hva enn det måtte være, når jeg har muligheten.

Jeg har vært sykt opptatt av kroppen min, ettersom jeg har, gjennom store deler av min oppvekst blitt sett ned på av familie medlemmer, fått negative kommentarer på kroppen min eller utsatt for forskjellsbehandling når det kommer til inntak av mat og drikkevarer.

Da jeg selv gikk i 6 og 7. klasse hadde jeg en liten periode der jeg slanket meg og trente ultimalt. Jeg gikk ned 6 kilo, og veide etter alt dette om lag 40 ? 45 kilo i hen høyde på 152-54cm. I dag er jeg 168 cm høy og veier rundt 59 kilo ( + - ). Det er gått ca 6 år siden denne hendelsen men fortsatt har jeg den lille stemmen i hodet, som hver gang jeg ser meg i speilet, forteller meg at om jeg bare hadde vært ?litt tynnere?, så ville alt vært mye bedre.

Jeg tror dette er en konsekvens av media og medias syn på kroppsidealene.

Mange magasiner og tv programmer eller reklamer gir utrykk for (om ikke ordrett) at om du lever opp til kroppsidealet (et sunt og ?tynt? liv) får du det mye bedre og vil bli livsglad i lengre tid. Når du først roter deg inn i en form for spiseforstyrrelse, er det ingen enkel vei ut.

Noen kommer seg ALDRI ut heller. De sliter med lidelsene flere år. Kanskje helt til dem ikke eksisterer lengre og all jobben de gjorde, all energien de brukte og alle sårene de påførte seg selv bare var bortkastet?

For dersom du ikke kommer deg ut av den sykelige lidelsen, kan du i verste fall dø!

Det er ikke enkelt, det vet jeg. Jeg har ikke hatt sykdommen/lidelsen men jeg vet hvor lett det er å være så nær å falle i fella, og hvis du ikke passer deg for Ana, så kan det gå deg ille.

Ja, for det er det navnet hun går under, Ana. Mange andre ville kanskje bare sakt Anoreksia paranoia, men jeg liker å kalle henne bare Ana.

For hun er der hele tiden. Har du aldri hørt henne? Hun følger etter deg hvor enn du går, hver gang du ser deg i speilet er hun der, snakker til deg. Ved middagsbordet, gjenspeiles hun i tallerkenen og står du på vekta visker hun deg i øret.

Jeg spør deg igjen, har du ikke sett henne? Ja da skal du være sjeleglad! Og hvis du noen gang skulle se eller høre henne, så lytt til fornuften din, hør dem rundt deg! Som er glad i deg, bryr seg om deg og ikke kan leve uten deg. For et liv med Ana føles greit, men er i virkeligheten helt FEIL!

I begynnelsen er det litt ekkelt, men du venner deg fort til henne. Du får plutselig en du kan støtte deg på når du er nede og ikke helt vet om det er noen du kan snakke med.

Da her hun der for deg, gir deg kontrollen tilbake, gir deg selvttillit!

Det høres kanskje ut som det er fint å ha henne der, men det er det ikke! Et smil blir enklere å fake når hun er der for deg, enklere å spille en person som andre vil se, rett og slett ta på seg masken som alle andre bærer fra fødselen av.

Men jeg sier deg en ting, å smile naturlig er 100 ganger bedre enn å smile med en stiv maske som det er vanskelig å feste.

Du lever et sunt og bedre liv dersom du klarer og kontrollere deg selv uten Ana.

Hun er der som en falsk person du skal kunne komme til med problemene dine og hun skal kunne hjelpe deg å løse dem, men alt her FALSKT!

Ana er ingen person! Hun er en sykdom! En lidelse!

Noe som ikke er meningen skal være der. Et forvrengt bilde av din egen kropp og din verdi.

For all del, kvitt deg med henne så fort du ser et glimt av henne. Hun er ikke pen, ikke snill, hun er rett og slett falsk tvers igjennom!

Det eneste hun vil er at du skal lide, ha det dårlig med deg selv.

Men du er så utrolig mye mer enn det jente, du er verdt så utrolig mye mer enn det hun får deg til å tro.

Søk på nettet, finn bilder, søk på Anas virkelige navn! Ser du pene kropper da? Ser du sunne mennesker da? Får du lyst til å se SÅNN ut!?

Det tviler jeg sterkt på, jeg tviler på at du egentlig syntes det er pent å være så tynn at du ser ut som en zombi på to bein. Av BARE bein!

Jeg er kanskje ingen lege eller psykolog som kan fortelle deg om vitenskapens forskning og konklusjoner. Jeg har kanskje ikke mye å stå oppimot dem med, men en ting har jeg, og det er kunnskapen og viten av selv å ha vært på kanten!

Grunnen til at jeg nevner dette er fordi du ikke er alene. Mange unge jenter og kvinner sliter per i dag. Individer som ikke har klart og stå imot.

Jeg håper på det sterkeste, hvis du leser dette, at du vil revurdere synet på din egen kropp, ditt eget ønske og vilje til og oppfylle krav, at du tenker på alt dette. Tenk på Ana, hun er ingen person! En sykdom! En lidelse!

Men noe av det viktigste du kan være her i verden er å være en sann og god venn for alle rundt deg. Ta vare på de komplimentene du får og spre glede og positivitet rundt deg.

For ved å være det beste du kan være i denne verden, redder du kanskje mange liv, selv om du aldri får vite det?


(bildet er hentet fra google)

To help me when I?m scared

With out the love my hart will bleed...

(Skrevet av Camilla K. Bøvollen, meg..)

Vi har blitt en flokk med HORER!

Noen ganger skulle jeg bare ønske at jeg kunne spole tilbake tiden..

Spole langt og lenge..

Så langt at jeg i dag kanskje ikke hadde fantes..

ikke trengte å tenke på alt mulig..

hvordan jeg ser ut, hvordan jeg snakker, hvordan jeg oppfører meg

og ikke minst hvordan alle andre oppfatter meg..

Skulle ønske jeg kunne leve for min egen del, leve fordi JEG ville det,

Ikke fordi noen fortalte meg at jeg måtte det?

I dag er det akkurat som alle bare har glemt hvorfor vi lever, hvorfor vi jobber..

Det er som alle mennesker bare vandrer rundt som programmerte roboter

Dag inn og dag ut gjør vi det samme

Står opp, fikser oss, drar på jobb, drar hjem, spiser, ser på tv, før man igjen legger seg til å sove.

Er man heldig får man kanskje tid til et heftig knull innimellom også.

Men apropo det?

For oss single, går som regel helgen med til en tur på byen.

Før i tiden handlet alt om å finne den rette, en mulig fremtidig kjæreste.

Man sparte seg til ekteskapet og dyrket ekte romanse!

Nå drar alle på byen bare for å få seg et saftig knull.. Det er som sex har blitt en sport der det er om å gjøre å få seg mest mulig hver eneste helg..

Før tenkte jeg at det var guttene som var verst, men det stemmer ikke.. Jentene er like ille, om ikke verre! Vi har blitt en flokk med HORER! Vi bare ser det ikke selv..!

Sprer bena våres for nesten hvem som helst så lenge det er en digg person..

Og hvorfor? Jo, bare for å vite at vi kan få dem. Og vi vil jo ikke ha dem engang!

Går rundt og snakker om at det er så skinnsykt lenge siden vi har fått oss noe og at vi bare MÅ ha oss noe snart før vi blir gale!

Vi tror det er sex?en vi vil ha, men egentlig er det bare egoet vårt som ikke er mettet!

Vi må jo konstant ha bekreftelse på at det er noen som vil ha oss!

Har sex er blitt et dop for å holde selvtilitten vår oppe??

Har vi mistet evnen til å elske?!

(feller en tåre..)

Det verste er at vi skjønner det ikke selv engang..

Fordi samfunnet vi lever i i dag, får oss til å benekte fakta? Det lukker øynene våres så vi ikke selv klarer å se hva vi er i ferd med å bli?

jeg ser at det går den gale veien?

men jeg klarer ikke gjøre noe med det?

Jeg vil at alle skal elske meg, derfor klarer jeg ikke unne dere noen..

Og hvorfor?

Fordi samfunnet har formet meg?.

(Hun går bort til en fyr og har sex med han..)